Union

En bekjent av meg skulle ta bilder av ryggen pga store ryggsmerter. Legen skrev ut rekvisisjon til et privat røntgeninstitutt da det var ennå lenger ventetid på sykehuset.  Hun trodde da at hun skulle komme inn raskt på den private institusjonen.  Men nei da, nesten 2 måneder ventetid. Så lenge kan jeg ikke vente tenkte hun. Hun ringte instituttet for å sette seg på ringeliste, for det hadde hun gjort tidligere. Det fungerte fint sist, for da fikk hun oppringing når noen avbestilte en time på kort varsel, som hun da kunne steppe inn i. Men den gang ei. Slik gjorde de ikke lenger. Men derimot kunne hun få time innen en uke ved å betale kr 2000. Hun ville da få time på ettermiddag eller kveld. Hun hadde så store smerter at hun så seg nødt til å ta dette tilbudet, for om mulig å finne ut hva som var galt med ryggen. Er det et slikt helsevesen vi vil ha?  Der du må betale for å få rimelig rask behandling, eller stå på venteliste i flere måneder om du ikke betaler. Da blir det pengepungen som bestemmer når du får komme inn, og ikke medisinske kriterier. Hovedproblemet er tydeligvis organisatorisk, og ikke kapasiteten, for det viste seg at det var fullt mulig å få rask behandling om du ville betale. Jeg vet at dette systemet også forekommer i mange andre deler av helsevesenet og at det er en økende tendens til at det går an å kjøpe seg ut av køen. Slik vil vi ikke ha det.      

Ja til faste ansettelser ? Bruk reservasjonsretten mot EUs vikarbyrådirektiv

(Vedtatt på Rep. skapet i fagforbundet i Sør Trøndelag)

 LO sekretariatet vedtok enstemmig 30. januar 2012 at norske myndigheter må bruke reservasjonsretten i EØS avtalen mot EU s vikarbyrådirektiv.

Representantskapet i Fagforbundet Sør Trøndelag krever at Arbeiderpartiets stortingsgruppe forholder seg til Los vedtak og vedtar at reservasjonsretten i EØS avtalen skal benyttes i denne viktige saken for fagbevegelsen.

En så avgjørende sak krever grundig behandling både i fagbevegelse og i arbeiderbevegelsens partier. En hastebehandling av dette direktivet vil ikke bli forstått og vil skade forholdet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Vi krever at LO og Fagforbundet tar initiativ til en politisk generalstreik mot direktivet før Stortinget fatter sitt endelige vedtak.

Den økonomiske krisa viser svakhetene ved det kapitalistiske systemet. I EU er land som Hellas og Italia satt under administrasjon av økonomer. Demokratiet forvitrer. Arbeidsledigheten når rekordhøyder. Folk kastes ut av hjemmene sine og inn i fattigdom. En hel generasjon ungdom er uten arbeid og fremtidshåp. Økonomer og politikere foreskriver kutt og mere kutt i lønninger, budsjetter og pensjoner. De foreskriver også et enormt utsalg av fellesskapets eiendom for å betjene gjelden. Men denne politikken avler også motstand. Fagbevegelsen demonstrerer i hundretusentalls. Okkuper Wall Street bevegelsen sloss mot de enorme forskjellene i samfunnet, der eliten stikker av med mesteparten av kaka.

Hva må gjøres?

Vi må utvikle er ny økonomisk politikk som ikke har profitt som eneste ledestjerne. Vi kan jo stare med å innføre en ?Tobinskatt? på all aksjehandel og finanstransaksjoner, noe som vi dempe finanskapitalens makt. Vi må gjenreise demokratiet og utvikle nye former for demokrati, som ?direkte? demokrati og bedriftsdemokrati. Hvem skal eie bedriftene? Vi må begrense ?markedets? makt ved og rekommunalisere og nasjonalisere viktige bedrifter og infrastruktur. Vi kan starte med bank og finansvesenet. Vi må ta i bruk sterkere virkemidler for å sikre økonomisk utjevning og fjerne fattigdom. Vi kan starte med å legge en økt skattesats på inntekter over 1,5 mill. kr. Vi må bygge allianser mellom alle krefter som sloss mot dagens system. Den organiserte fagbevegelsen er den viktigste kollektive kraft som kan skape forandringer, men vi greier det ikke alene. Fagbevegelsen må gjenreise sin kampkraft og ta over styringen i den politiske del av arbeiderbevegelsen. Norsk fagbevegelse må i større grad solidarisere seg med fagforeningskamerater som sloss i Europa.

Regjeringa vil fjerne særfradraget på skatten for store sykdomsutgifter uten at det er klart hva som kommer i stedet. Nok en måte å ta fra de fattigste på. Å være syk er dyrt i Norge. De kronisk syke trenger å få trekke fra noen utgifter. Mange er uføretrygdet pga sykdommen og uføre er ikke blandt de rikeste her i landet. Ganske utrolig at de rødgrønne gjennomførr dette. Omvendt Robin Hood politikk. Skriv under på kampanjen:
 
  http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=3800

Følg oss på Facebook

http://www.facebook.com/#!/groups/fradrag/

Fagforbundet og LO må presse de rød-grønne partiene til å videreføre det rød-grønne samarbeidet og fortsette politikken fra 2005 om en ny politisk kurs.

Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for etableringen av det rødgrønne alternativet, så vel som for valgseieren både i 2005 og i 2009. Den rødgrønne alliansen vant fordi den lovte et brudd med privatisering og markedsorientering av offentlige tjenester, varslet en satsing på velferdsstaten, en sterkere styring av økonomien, og en mer aktiv eierskapspolitikk innen næringslivet.

Både stortingsvalget i 2005, samt erfaringene fra de siste kommunevalgene i Trond­heim og årets valg i Fredrikstad viser klart at det er når budskapet radikaliseres og valgkampen polariseres slik at velgerne får klare alternativer å velge mellom, at de rødgrønne oppnår best resultat. Valgseirene har kommet når fagbevegelsen har hatt størst innflytelse på valgkampens innhold. Dette bekrefter nok en gang at det å legge seg politisk til høyre for «å vinne sentrumsvelgerne» bygger på en helt misforstått politikkforståelse. Det viser også at den flørtingen som enkelte i den rødgrønne leiren nå driver med overfor KrF, representerer et alvorlig brudd med sjelen i det rødgrønne prosjektet.

Følgende krav blir avgjørende for å kunne vinne nytt rødgrønt flertall i 2013:
* Det må tas radikale grep for å gjenerobre demokratisk kontroll over sykehusene, helsepolitikken (inkludert samhandlingsreformen) samt trygde- og arbeidsmarkeds­etaten NAV. Markedsorientering, bestiller-/utfører-modeller og løsninger basert på økonomiske incentiver kan aldri løse problemene på disse sektorene.

* Det må legges opp til en mer progressiv og solidarisk skattepolitikk som styrker statens og kommunenes inntekter og gjør dem i stand til å møte de voksende utfordringene velferdsstaten står overfor ? særlig innen helse og omsorgssektoren. Fordelingspolitikken må styrkes blant annet slik at økte sosialstønader sikres gjennom en sterkere beskatning av de rike og de store kapitalinteressene.

* Veksten i offentlig forbruk må bli minst like stor som veksten i privat forbruk, slik at de offentlige velferdsordningene holder tritt med standarden i privat sektor.

* Markedsmodeller må avvises som organisasjons- og ledelsesformer i det offentlige.

* Det må innføres regelverk som holder profittinstitusjonene ute av velferdsstaten.

* Det må legges opp til en systematisk politikk der velferdstjenester som er privatisert og konkurranseutsatt tas tilbake i offentlig egenregi.

* For å styrke kampen mot SOSIAL DUMPING må regjeringen derfor innføre allmenn innsynsrett for tillitsvalgte samt generelt solidaransvar. .

* Vi krever at de rød-grønne partiene stopper anbudsutsettingen av kollektivtrafikken og sørger for å drive kollektivtrafikken i egenregi.

Forslaget til ny uførepensjon vil føre til at forskjellene mellom yrkesaktive og uføre blir enormt mye større, og det vil føre til en økende andel minstepensjonister. Mange vil også direkte tape på omleggingen.  

Vi krever at LO-ledelsen og Fagforbundet holder fast på LO-kongressens krav fra 2009.

Forslaget om kompensasjon for mer skatt for offentlig uføre gjennom et netto påslag til folketrygden, vi rive vekk den ene grunnpillaren i tjenestepensjonen. Her må bruttoordningen opprettholdes på et høyere nivå ?minst 81%

Statlige bostøtteregler og andre offentlige behovsprøvde ordninger må endres slik at uføre med lav pensjon ikke taper store summer uten at de ar fått et øre ekstra i netto inntekt.

Det behovsprøvde barnetillegget må bevares permanent og det må ikke innføres tak på barnebidrag og uførestønad.

Uføre må fortsatt tjene opp alderspensjon til 67 år.

Fagforbundets pensjonsstrategi må tjene det ?vanlige? medlem, med inntekt fra 300 000 til 400 000, med stillingsandel fra 80 % stilling til full, med avgang fra 62 til 64 år og Ikke full opptjening i tjenestepensjonen.

Vi godtar ikke den usosiale levealdersjusteringen. Den må bort.

Bruttoordningen, særaldersgrensene og samordningsfordelene må forsvares med nebb og klør!

En ting er at uføremeldinga på flere punkter bryter kraftig med LO kongressen og Landsmøtet i Fagforbundet sine vedtak. Vedtak som mange av oss som var med og fikk vedtatt, oppfattet som minimumskrav. En annen ting er de praktiske konsekvensene for de som er eller blir uføre.  Vi må huske at i befolkningen generelt er det ca 40 prosent som i dag blir uføre før de går av med alderspensjon. Blant Fagforbundets medlemmer er prosenten høyere, sannsynligvis over 50 prosent. Blant mine medlemmer som er bussførere er den enda høyere.  Slik sett handler kampen om uførepensjonen om fremtida til flertallet av våre medlemmer, og er utrolig viktig for oss.

Når det gjelder uføres alderspensjon, så vedtok LO og Fagforbundet at den ikke skulle levealdersjusteres, fordi uføre ikke kan jobbe lenger for å kompensere for økt levealder. Regjeringa foreslår ½ levealderjustering frem til 2018. Og sannsynligvis forsvinner denne delvise skjerminga fra da. Det betyr at de uføre får en lavere alderspensjon når forventet levealder øker, uten at de får mulighet til å kompensere for dette. Dette er et grovt angrep på en gruppe som allerede i dag har lav inntekt. Levealdersjusteringa alene utgjør ca 20 mrd ?spart? kr i 2050, så det er klart at nivået på pensjonen blir redusert. Jeg er sjøl gift med en uførepensjonist, (offentlig sådan) og selv dagens nivå er ikke noe å skryte av. Hvordan hun skal greie å opprettholde en anstendig alderdom om jeg faller fra? Det skjønner ikke jeg.

Et annet problem med meldinga er at uføre får alderspensjon fra 67 år, men stopper opptjeningen til denne på 62 år. Det vil også føre til at fremtidas uførepensjonister får en dårligere alderspensjon enn i dag. Denne innsparinga utgjør omtrent like mye som levealdersjusteringen i 2050.

Det tredje hovedproblemet med meldinga er at den ikke er klar på kompensasjon for offentlige uførepensjonister, som i dag allerede har det nivået som foreslås, nemlig 66 prosent av inntekt. Disse vil få samme bruttoinntekt som i dag, men mer skatt, ergo lavere netto inntekt. Nå sies det i meldinga at dette skal det forhandles om kompensasjon for, gjennom en prosess der partene i arbeidslivet skal tilpasse de offentlige tjenestepensjonsordningene til endringen i folketrygden. Men for å opprettholde dagens nivå på uførepensjon må en vanlig offentlig uførepensjonist opp i 77 prosent brutto, for å kompensere for økt skatt. Et av forslagene som verserer er at kompensasjonen skal gis som et netto tillegg. Denne prosessen vil sette hele det offentlige tjenestepensjonssystemet i spill, og mitt tips er at offentlig brutto garantipensjon nå står for fall. Det burde i seg selv være nok til at alle forbundene i offentlig sektor sa tvert nei til hele meldinga.

Det fjerde problemet er at mange andre støtteordninger, som for eksempel bostøtte, blir gitt i forhold til brutto inntekt. Når uførepensjonistenes bruttoinntekt økes, kan man altså risikere at andre støtteordninger blir redusert.

Det er også flere andre problematiske forslag som ligger i meldinga.  For eksempel at normen skal bli en gradert uførepensjon. Det kan gjøre det vanskeligere å få 100 prosent pensjon. Flott med restarbeidsevne, (for et jævlig ord), men hvor finnes de jobbene på 10/20 prosent som de uføre skal få for å få tilstrekkelig inntekt til å leve av? Vi risikerer at mange får for eksempel 75 prosent uførepensjon, men ingen jobb i de resterende 25 prosent. Da vil vi få mange fattige da.

Jeg lurer virkelig på om LO og fagforbundene har fått med seg disse sidene ved forslaget til ny uførepensjon. I så fall er det meg en gåte hvordan de alle går god for dette forslaget. Det får være nok i denne omgang. Fortsettelse følger.

Adressa har i alle de 32 årene jeg har jobbet i kollektivbransjen i Trondheim, hatt sin helt spesielle og negative oppfatning av hvordan bransjen fungerer. Dette gjenspeiler seg også i torsdagens leder. Avisa fremstiller det som om det har vært en fantastisk snuoperasjon etter at AtB ble etablert og anbud innført. Og at det før dette har vært et elendig rutetilbud, steingamle busser og skyhøye priser og at fagforeninga har styrt hele butikken.  Vi er selvsagt beæret over at Adressa tillegger Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening så stor makt, men må nok dessverre skuffe avisa med at det en noe overdrevet.  Nå er det flere fakta som avisen ser helt bort fra i sin iver etter å sverte fagforeninga.  Passasjertallet i Trondheim har vist en flott økning hvert eneste år i mange år, altså lenge før AtB ble til. At vi får et ekstra hopp nå med innføring av bompenger og lavere priser skulle bare mangle, og har selvsagt ingen ting med AtB eller innføring av anbud å gjøre. Ruteopplegget som kjøres nå er nesten en blåkopi av det som ble utviklet av gamle TT gjennom mange år, i samarbeid med fagforeninga. At man nå har fått tilnærmet ubegrenset med penger, og kan øke frekvensen på noen linjer ytterligere bidrar selvsagt også til passasjervekst.  Så passasjerveksten nå er et resultat av politiske vedtak gjennom tilføring av mer penger og innføring av bompæng og en vidreføring av et bra ruteopplegg. Adressa glemmer at det er kun 40% av rutene i byen som er på anbud i dag og som kjører med nye busser. Resten av byen kjøres med de samme ?østeuropeiske? bussene som før og uten anbud.  Pussig at det allikevel er økning i passasjertall. Og de nye bussene er faktisk nye bare i år. På slutten av anbudsperioden vil de nok nærme seg dagens gjennomsnittsalder. Pussig er det også at kundeundersøkelser har vist at passasjerene i byen i mange år har vært fornøyd med tilbudet, ja faktisk mer fornøyd enn i Oslo f eks. Det skulle vel tyde på at fagforeningens innsats for sine medlemmer, ikke står i motstrid til passasjerenes interesser. Tvert i mot er det slik at når vi for eksempel har argumentert og sloss for flere kollektivfelt, så er det til nytte både for passasjerer og sjåfører. Jeg kan til slutt berolige avisa med at Fagforbundet BSF også i fremtida vil ha en hånd på rattet i kollektivtrafikken i Trondheim.

Mye feilinformasjon om kollektivtrafikken i Trondheim.

Det skrives i fredagens utgave av Adresseavisen om en tidsrevolusjon i forbindelse med at byens bussbrukere for første gang får tilbud om ekspressbusser til og fra sentrum. Adressa skriver om 15 nye leddbusser på rute 5, fra og med 22. august. Dere skriver om alle nye bussene. Tidligere har avisa fortalt om økt mengede passasjerer som en konsekvens av anbudsutsettelsen av busstrafikken; før anbudet en gang er innført. Men avisa tør derimot ikke stille de kritiske spørsmålene om hva dette koster i økt antall administrativt ansatte i fylkeskommunens selskap, anleggskostnader og tomkjøring uten passasjerer.

Feil 1 ; Trondheim har hatt ekspressbuss lenge, de første gikk fra Kolstad i 1976. i 2006 innførte TT et bra ekspresstilbud på rute 5. Og de avganger avisa forteller om har vært bygd opp over flere år.

Feil 2; Leddbussenepå linje 5 er ikke bestilt enda, og vil helt sikkert ikke komme i trafikk i år. Hvis/når det blir bestilt leddbusser så skjer det ved at Nettbuss Trondheim bestiller, betaler og driver dem.

Feil 3; AtB eier ikke en eneste buss!  133 nye busser fra høsten av er positivt for alle. Også for oss sjåfører. Men om 7 år så er rubbel og bit 7 til 9 år gammelt. Da er alle 200 bussene i teknologihovedstaden rimelig gammel teknologi.

Feil 4; Det har vært en jevn god økning i passasjertall de siste årene, så det er heller ikke noe nytt. Størst prosentvis økning reisende er vel på forstadsbussene nå, også uten anbud. Økt tilbud og nye busser er finansiert ved penger fra miljøpakken. Prisreduksjon på billett og kort hentes fra samme kilde. Kjempepositivt for alle kollektivreisende og for hele byen.

 Feil 5; De store revolusjonene som Adressa legger fram består i noen flere avganger i de samme ekspressrutene som har stått i ruteheftet i mange år, samt 2-TO- avganger på ny rute 15. Jeg vil jo tro at Adressa går igjennom sine utallige usaklige oppstøt mot ?gamle? Team Trafikk og oss ansatte, for å sjekke ut at alle ?mangler? og feil  de har påpekt nå er utbedret. Vi ansatte husker de fleste av artiklene og lederne dere har hatt om oss. De aller fleste av oss er drittlei av at Adressa tramper på oss. Og vi irriterer oss over at avisa fremstiller dagens busstrafikk som noe revolusjonerende nytt, når det meste fortsatt er som før. Flere midler gir noen forbedringer, men det er langt unna en revolusjon.

Feil 6, Vi må også påpeke at det er utrolig svakt av AtB, at de fremstår som kilde til denne feilinformasjonen som Adressa driver med. Eller er det bevisst fra AtB/Adressa? Den 22. august er halvparten av våre sjåførkollegaer fordelt ut til andre busselskap. Da er vi splittet i tre forkjellige selskap i byen. Da har kanskje Adressa fått det som de ville? Uansett, vi ansatte er innmari stolt over den jobben vi har gjort for byens kollektivreisende siden 1901.  

Gjør sorgens sommer til solidaritetens høst

Sommeren 2011 skulle bli en flott sommer, med et nytt barnebarn å feire, ferie på hytta sammen med slekt og venner, fisketurer, bærturer og masse sol. Slik ble det ikke.

Etter en uke ferie rammer den første katastrofen. Det nye barnebarnet (ei nydelig lita jente som heter Mathea), dør noen få dager før terminen. Så nære terminen at mora må føde sitt døde barn på vanlig måte. I ett knapt døgn får mor og far beholde sin døde datter hos seg på sykehuset. Hele familien er lammet av sorg.

Fem dager senere kommer terrorbomben i Oslo og terrormassakren på Utøya. Vi, som resten av Norge, har vanskelig for å fatte det som skjer. Men etter hvert siger det inn. 77 mennesker, de fleste unge, er drept med kaldt blod. Vi kjenner ingen av dem personlig, men vi ?kjenner til? noen. Likevel velter sorgen inn. Så mange flotte unge mennesker er borte. Først og fremst går våre tanker til foreldrene og familiene. Den smerte og sorg som rammer den som mister et barn, er så stor og tung at den ikke kan beskrives med ord. Jeg tror ingen som ikke har opplevd det sjøl, kan forestille seg det. Jeg har sjøl mistet en sønn i ungdommens vår, og det er kanskje derfor det rammer ekstra tungt. Jeg vet litt om hva disse foreldrene og resten av familien gjennomgår. Men samtidig tror jeg hele landet er rammet av sorg. Det er nesten umulig å ikke bli berørt av dette.

Jeg vet også hva litt støtte og omsorg gjør for at de skal greie å komme seg gjennom den tunge tiden de opplever nå. Og det er nå, etter de store ordene, etter de store markeringene og etter begravelsene, at det virkelig blir tungt for disse familiene. Nå skal de liksom vende tilbake til hverdagen igjen. Men det blir aldri den samme hverdagen igjen etter et slikt tap. De vil for alltid ha et stort hull inne i seg; det er som om det mangler en del av deg selv. Og det er nå den store tomheten kan inntreffe. Eller spørsmålene du ikke får svar på. Grublingen over meningen med det hele. Det kan gå uker, måneder eller år før et menneske kommer seg på føttene igjen etter et slikt tap. Så disse familiene vil ha behov for støtte og omsorg i lang tid fremover.

En klem, et klapp på skulderen, en telefonsamtale, en tekstmelding, en mail eller en hilsen på Facebook. Det gjør så godt, og det varmer når du er i dyp sorg. Det lindrer litt av smerten å vite at andre tenker på deg og dine. For når sorgen blir så stor og fortvilelsen så bunnløs, kan du føle deg ganske alene. Den kan bli så lammende, at du lurer på hvorfor skal du leve videre, når din sønn eller datter eller ditt barnebarn er borte. Det føles så himmelropende urettferdig, så meningsløst, ja nesten naturstridig å måtte begrave sitt eget barn eller barnebarn. Derfor er det så utrolig viktig å få vite at noen bryr seg, at noen trenger deg, at noen føler med deg i din sorg.

Vi må heller ikke glemme de som overlevde. Disse unge menneskene har opplevd et mareritt som er helt ubeskrivelig. De vil også ha behov for omsorg og støtte i lang tid fremover. Og min erfaring er at den støtten som kommer fra nærmiljøet er viktigere enn noe annet.

Det koster så lite og betyr så mye. Det å vise medfølelse og omsorg er den enkleste, men kanskje viktigste form for solidaritet du kan gi.       

I solidaritet

Ole Roger